S01E06 - Tiden som kommer og tiden som går - mens du surrer i tåkeheimen uten kart og kompass

Nå? Eller senere? Sliter du med å få gjort ting som ikke haster – selv når du vet at de er viktige? I denne episoden snakker jeg om hvorfor hjernen med ADHD ofte velger det som glitrer nå, og utsetter det som burde vært gjort for lengst. Det er ikke latskap. Det er ikke dårlig moral. Det er nevrologi.

HØR EPISODEN PÅ SPOTIFY

OK, folkens, velkommen til Amygdala party, jeg heter Step og i dag skal vi snakke om noe som kan være en stor utfordring for mange. Det er definitivt en utfordring for meg. Nemlig tid. Men før vi kommer i gang, vil jeg nevne at du finner shownotes og tidligere episoder på amygdalaparty.no og på Spotify og Apple podkasts. Jeg setter stor pris på om du følger min reise her i lydform eller om du liker min Amygdala party på Instagram.

Men la oss komme i gang. Og jeg skal starte med å fortelle en liten historie i dag også.  

For noen år siden flyttet jeg til en ny leilighet. Det var høsten og som det pleier å være i Norge, mørkt etter at man kom hjem fra jobben. Men, har man hund, så har man hund og man må ut uansett været. Så denne første kvelden i min nye leilighet bega jeg meg på utforsking av nabolaget. På kartet hadde jeg sett en gang- og sykkelsti og tenkte at det måtte være perfekt sted. Det var det. Bortsett fra at det var tåke. En sånn tett tåke at jeg knapt så hunden i enden av kobbelet. Stien ledet mellom noen knaus som var sprengt vekk og dermed dannet stien en slags juv, så stegene laget et ekko i den tykke lufta.  

Og plutselig kom det en følelse over meg. Nei, ikke en slik som minnet om skrekkfilmer, hvor heltinner skjønner at noen er på sporet av henne og hun må løpe for livet. Jeg ikke var skrekkslagen på grunn av en mulig morder i nærheten, men fordi jeg plutselig følte meg helt lost i tid og sted. Alså jeg klarte ikke å bedømme hvilken retning som var framover. Alt rundt meg føltes like feil. Tåken kjentes mer som en sukkervatt som gjorde det umulig å bevege seg i RIKTIG retning. Ugjennomtrengelig vegg av noe myk, men uhåndgripelig.  

DOPAMILLA: Ja, det høres ut som om du var skikkelig på bærtur.  

Takk for den Dopamilla. Fordi den følelsen jeg nettopp har beskrevet, har jeg av og til når jeg tenker på tid. På skolen lærer man å lage tidslinjer som starten på et år eller en dag og så plotter man inn hendelsene framover. For å vise en historisk utvikling eller for å beskrive deler av sitt liv. Først skjer det, så skjer det og så videre.  

Men - akkurat der og da i det juvet hadde jeg en følelse at av tiden var det som var rundt meg. Det vage intet som kan like godt starte til venstre eller høyre, men slutte på samme sted. Som noe som oppsluker oss fra alle kanter, heller enn å bevege seg i rett linje fra A til B.  

DOPAMILLA: Vel, jeg skal ikke si hva jeg tenker her, altså! 

Nei, noen ganger er det best å tie stille, Dopamilla. Fordi det er ikke bare jeg som føler at tiden kan være litt ubegripelig. Det sies at ADHD personer ikke har samme oppfatning som tid som "normale" mennesker. For oss er tiden nettopp en slik sukkervatt  

Tid er både en biologisk rytme og en konseptuell konstruksjon – et verktøy vi bruker for å navigere i verden. Om natta sover verden – og vi med den. Det er ikke tid for jakt, men for hvile. På dagen er vi overlegne, med vårt skarpe syn og våkne sanser. 

Når vi oppfatter tid som noe fysisk – som en linje eller en avstand – virker det som om det som ligger nærmest oss, også føles viktigst. Det som er langt unna, mister tyngde, selv om det objektivt kan være avgjørende. Altså at ting som er lenger unna tidsmessig, er mindre viktig. La oss si at du skal på kino i kveld, men burde egentlig lese til en eksamen som er om en måned. Objektivt sett er det eksamen som er viktigere, men akkurat nå ligger kinoforestillingen mye nærmere i tid, og oppfattes dermed viktigere.  

Nærhet i tid nuller på en måte ut hvor viktig den ene tingen som er lenger unna er. Det kan være så enkelt at den tingen som er tidsmessig langt unna er en avsluttende eksamen på din utdanning. Eller et viktig møte på jobben. Eller at du skal levere bilen på EU-kontroll. Men de tingene som dukker opp før det, kan føles mye viktigere, bare av den enkle grunn at de skjer nå, ikke senere. Selv om det handler om noe helt uviktig - altså objektivt - det kan være noe så enkelt at Netflix slipper en ny serie du har lyst til å se. Da bare forsvinner både møte, eksamen og Eu-kontrollen og du bare må se serien nå. På en måte kan man si at vi rangerer viktighet etter hvor nær i tiden tingen befinner seg, ikke etter hvor viktig den er.  

Du husker jeg nevnte i forrige episode at en ADHD- hjerne har to innstillinger når det gjelder tid?

NÅ og IKKE NÅ?

NÅ er viktig, IKKE NÅ er uviktig.

Så enkelt er det. Og samtidig så vanskelig.  

DOPAMILLA: Ja, det er jo .... ikke så veldig smart i det lange løp, kanskje?  

Nei, det kan rett og slett være både upraktisk og hemmende. En hjerne med ADHD klarer ikke å forholde deg til ting som ligger langt framme i tid på samme måte som neurotypiske personer. Det krever enorm innsats å sitte på biblioteket og lese til eksamener jevnt og trutt gjennom hele semesteret. Mens en nevrotypisk hjerne klarer å forholde seg til det faktum at å fordøye litt og litt hver uke gir bedre resultater når eksamen kommer, vil en ADHD hjerne ikke oppfatte oppgaven som viktig nok før det - ganske ofte er for seint. Altså den etterhvert så velkjente skippertaksmetoden.  

Alt dette - at du ikke merker tiden gå, at du ikke klarer vente på belønning, at du alltid kommer for sent - det er forskjellige sider av samme sak: Time blindness. Tidsblindhet. Hjernen din kan ikke 'se' tid på samme måte som andre. En kjent utfordring ved ADHD, der hjernen har problemer med å føle, estimere og navigere tid. Det gjør det vanskelig å planlegge, prioritere og handle i god tid.  

Det blir som å få et valg mellom en liten sjokolade her og nå, eller sitte i ro i to timer for å få en sjokolade som er tre ganger så stor etter det. En ADHD hjerne vil se en større verdi i å få noe her og nå, heller enn å vente på noe som objektivt er bedre. Som om man lever etter ordtaket om Bedre med en fugl i hånden enn ti på taket. Dette betyr at vi verdsetter belønninger mindre jo lenger fram i tid de ligger. Altså at det er vanskelig å vente på noe godt langt fram i tid, hvis det finnes noe jeg kan få her og nå. Dette gjelder for alle mennesker, men er ekstra uttalt hos personer med ADHD. 

Men hvorfor er det slik? Hvorfor verdsetter ADHD-hjerner 'nå' så mye høyere enn 'senere'? Svaret ligger i hvordan hjernen vår produserer og bruker dopamin - motivasjonens drivstoff. 

ADHD-hjernen har ofte lavere aktivitet i de systemene i hjernen som styrer motivasjon og belønning. Det betyr ikke at du mangler vilje – men at hjernen din ikke får samme “drivstoff” som andre får når de planlegger, venter eller jobber mot langsiktige mål. 

Dopamin er hjernens motivasjons-bensin. Når du får en belønning - ros, en idé, sjokolade - får du et dopamin-kick som sier 'yes, dette var verdt det!' 

Men i ADHD-hjernen? Bensintanken lekker. Eller kanskje mer presist - bensinstasjonen ligger bare ved veien som går til 'NÅ'. Veien til 'SENERE' har ingen bensinstasjoner. 

Ved ADHD skjer det nemlig noe spesielt:

Umiddelbare belønninger gir dopamin her og nå – og føles derfor sterke og attraktive.

Framtidige belønninger gir lite eller ingen dopamin før de faktisk skjer – og føles derfor svake, fjerne eller uinteressante. 

Det er ikke fordi du er lat. Det er fordi hjernen din ikke får belønning før det faktisk skjer – og da er det ofte for sent til å motivere deg. 

DOPAMILLA: Ja, men hvordan ellers skulle man funger da?  

Ja, det er ikke lett å forestille seg når man ikke har en hjerne som fungerer normalt, det stemmer. For å illustrere hvordan dette fungerer hos såkalte normale, eller nevrotypiske mennesker – altså de som ikke har ADHD – fungerer dopaminsystemet mer stabilt.

Det betyr:

• De får dopamin allerede når de planlegger noe som gir belønning senere.

• De får dopamin når de tenker på framtidige mål – som å få lønn, fullføre et prosjekt, eller trene for helsa.

• De får dopamin når de gjør “riktige” ting, selv om det ikke er gøy – fordi hjernen belønner dem for å følge planen. 

Så når dopaminsystemet fungerer annerledes, påvirker det ikke bare motivasjon - det endrer hele vår opplevelse av tid. La oss ta et eksempel. Step uten ADHD ville tenkt: 'Hvis jeg skriver rapporten nå, blir sjefen fornøyd.' BANG - dopamin bare av tanken! Som å få bensin på tanken før turen.

Step med ADHD tenker: 'Rapporten må gjøres.' Men kroppen? Null. Nada. Tom tank. Ingen gnist. Men så - ping! - en melding på telefonen. DOPAMIN! Full tank! Plutselig kjører vi! Men en HELT annen vei enn vi skal!

DOPAMILLA: Så du sier at jeg bare gir bensin til det som glitrer?  

Ja. Du er som en bensinpumpe med attitude. Premium dopamin – men bare til det som skjer NÅ. 

Framtidige mål – som “rapporten blir ferdig” eller “jeg får ro i kroppen” – føles derfor svake. Lite spennende. Uviktige. Lite drivstoff. Og som om ikke det var nok: selv om du skulle klare å starte bilen, så kan motoren dø underveis. Du mister gnisten. Du mister bensinen. Du mister retningen. 

Men så – det skjer noe! Noe spennende. Noe som haster. En idé, en melding, en sjokoladebit. Og plutselig er det som om en rørlegger har vært der og renset hele systemet. Bensinen flyter. Motoren går. Og du kjører ned motorveien som en sportsbil. Bare at du som oftest kjører fullstendig feil motorvei da ...  

Skjønner du?

For meg er dette veldig relaterbart når det for eksempel gjelder pensjon. Jeg er over femti, så jeg bør i grunn kjenne at det brenner under beina på meg. Om man er smart, bør man begynne å vurdere sine pensjonsutsikter allerede som ung, og ofte bør man begynne å spare også.  

Men brenner det egentlig?  

Pensjon? Jeg klarer ikke å bry meg. Kanskje lever jeg ikke så lenge. Kanskje ordner det seg. Og ærlig talt – det er innviklet. Ikke spennende. Ikke nå. 

DOPAMILLA: Så står du der plutselig med første utbetaling og er forskrekket for hvor lite det er? Da er det for seint, kjære deg!  

Ja, jeg forstår det. Men å forstå det, er ikke det samme som å gjøre noe med det. Det blir som om man er tidsnærsynt med ADHD-hjerne. Det er mange med ADHD som ikke klarer å oppfatte tid. Minuttene og timene mister sin betydning, det som betyr noe er om noe er viktig nå, eller ikke. Senere er et abstrakt begrep som kan være i morgen eller om et år. Eller om ti år. Eller aldri. Det spiller ingen rolle.  

Jeg har flere eksempler på dette, for eksempel fakturering. Jeg hater å fakturere. Det er kjedelig, krever fokus – og gir null belønning. Så jeg utsetter. I ukevis. Og når jeg endelig gjør det? Halvtime. Ferdig. Lærer jeg? Nei. Gjør jeg det igjen? Selvsagt. 

DOPAMILLA: Det ville overraske meg veldig, for å si det slik! Jeg kjenner mine pappenheimere!

Kjenner du deg igjen i noen av dette? Skammer du deg for å være umulig? For å være lat? Eller for å være håpløs?

Så nei – du er ikke dum. Du er ikke sløv. Du er ikke lat.

Du er bare programmert annerledes. 

Den dopaminen som vi snakket om i stad, det er den samme dopamin som skal også hjelpe deg å angi og føle tid. Når dopaminet er lavt, mister framtiden betydnig. Den blir fjern, abstrakt, uinteressant.  

Derfor er det så lett å misse avtaler eller komme for seint. Selv når du hadde god tid. Fordi hjernen ikke har drivstoffet til å oppfatte HVOR mye tid har gått og HVOR mye tid gjenstår. Det er som om bilen ikke vet hvor fort du kjører, og hvor langt det er til målet. Du kjører på måfå, selv med klokke synlig.  

Du vet hva klokka er. Men kroppen din? Den klarer ikke å oversette det til en følelse av tid. Selv om du vet at du skal være framme om fem minutter, klarer ikke hjernen din å oversette den informasjonen til en kroppslig følelse av tid. Hos nevrotypiske mennesker oversetter hjernen klokka til en kroppslig opplevelse – som stress, ro, uro, eller driv. Men ved ADHD er denne oversettelsen ofte svak eller fraværende. 

Med mindre du har lært å kompensere - eller overkompensere. Jeg fortalte om min bankjobb i forrige episode, og den erfaringen har nok bidratt til at jeg kommer ofte for tidlig til viktige avtaler. Fordi jeg er så redd for å komme for seint, at jeg dobler eller tripler tiden jeg antakelig trenger - just in case. Jeg trippelsjekker alt, og blir stresse lenge før jeg i det hele tatt forlater hus. Likevel klarer jeg ikke å slappe av før jeg har målet i siktet og vet at jeg rekker fram i tide. Det er viktig å finne balansen her.  

La meg gjette. Om du kjenner deg igjen i dette, så har du gjennom alle årene gjort minst to ting. Du har kjøpt deg utallige notatblokker eller kalendere for å bli flinkere til å organisere oppgaver? Og du har - helt sikkert - skrevet TO DO lister til den store gullmedaljen?  

Har jeg rett?  

Jeg tipper du har prøvd alt.

Notatblokker med farger, faner og post-it lapper.

Spesiallaget buletjournal.

Kalendere med klistremerker og fargerike penner.

Online-kalendere og apps som sender deg påminnelser.

TO DO-lister som kunne fått plass i et museum for ufullførte planer.

Og likevel… så sitter du der og føler deg litt mislykket.

Men du er ikke mislykket. Du er ikke rotete. Du er ikke ustrukturert.

Du har bare en hjerne som ikke navigerer tid på samme måte som majoriteten. 

Tiden er på en måte elastisk om du har en ADHD- hjerne. Den kan flyte uendelig sakte om du kjeder deg. Bare tenk på de gangene du har stått i kø eller ventet på venterom hos legen. Da kan det føles som om du sitter der i flere timer selv om du kanskje ventet i bare fire minutter. Du vet ikke hva du skal gjøre med hendene, du må sitte i ro og du vet ikke når du får slippe inn. Du er helt prisgitt noen andre som styrer tiden din. 

Men tiden kan gå fryktelig fort om man har det gøy - driver med noe som gir umiddelbar belønning, som for eksempel et dataspill eller en oppgave som du finner givende. Men dette uten at en ADHD-hjerne klarer å oppfatte HVOR lang tid det har gått, om du ikke spesifikt har trent på det.  

Noen ganger har du store planer om å gjøre noe - la oss si du skal male et av rommene hjemme eller rydde skapene for klær som har blitt for små eller for utslitte. Men når helgen er over har du ikke begynt og du aner ikke engang hva du brukte tiden på. Fordi det ikke var noe deadline, dermed det var ikke akutt nok. Det var ikke NÅ.  

Så, la oss slå det fast en gang for alle. Ja, det er normalt å slite med å komme i tide. Ja, det er normalt at tiden bare flyr forbi når du er opptatt med noe interessant og du glemmer at du skulle gjøre noe annet. Ja, det er normalt å overkompensere og komme for tidlig. Ja, det er normalt å bli paralysert av alt du har å gjøre at du ikke klarer å gjøre noe som helst. Ja, det er normalt å gjøre noe som er uviktig bare fordi det er morsomt her og nå, heller enn å lese til eksamen eller forberede en kjedelig rapport til jobben.  

Alt dette er nemlig vanskelig for en hjerne som er koblet for NÅ eller IKKE NÅ.  

Men det betyr ikke at du bør bare lene deg tilbake og si: Åh, ja, men da gidder jeg ikke å prøve.  

Men enda viktigere - det betyr ikke at du bør skamme deg, at du bør være misfornøyd eller drive med selvpisking når det glipper. Dette kalles ofte “timeblindness” – en form for tidsblindhet der hjernen har vanskelig for å merke, måle og navigere tid, særlig når den ikke er konkret eller emosjonelt ladet. 

Men det betyr ikke at du ikke kan mestre dette. Det betyr bare at du må finne dine egne måter. Det betyr at du bare trenger riktige verktøy for å håndtere dette. I hvertfall et godt stykke på vei.  

Vi skal komme tilbake til det senere, men først vil jeg gjerne nevne en annen, litt merkelig ting når det gjelder tid og tidsmanagement og ADHD-hjerne. Og vent litt - her kommer det rare. Jeg sa nettopp at ADHD-hjernen ikke bryr seg om fremtiden. Men samtidig kan jeg bruke timer på å planlegge hypotetiske fremtider jeg aldri skal leve. Hvordan henger det sammen? 

Jo, det handler om dopamin igjen. Planlegging av spennende ting gir dopamin HER OG NÅ. Det er ikke fremtiden jeg jakter på - det er dopaminkicket fra å fantasere om den. 

Nemlig noe som kalles for framtidsfiksering. Og jeg må nok innrømme at det gjelder i høyeste grad meg. Framtidsfiksering er litt vanskelig å begripe om du ikke har opplevd det selv. Framtidsfiksering er når hjernen hopper inn i fremtiden og blir værende der – mentalt, følelsesmessig, og ofte fysisk. Du planlegger, analyserer, forestiller deg, og lever i det som skal skje – mens nåtiden glir forbi.  

Det kan være for eksempel at du planlegger en ferie til et spennende sted. Du dykker i reiseguider, lager reiserute, finner et sted å bo, og gjør alt klart. Men du legger aldri merke til at samboeren din kom hjem fra jobben og ser lei seg og sliten ut, og du tenker aldri på å trøste ham. Og så når dere endelig drar på ferie, klarer du ikke slappe av fordi du i hodet forbereder deg til et vanskelig møte du skal ha på jobben etter ferien.  

Du glemmer i leve i nuet.  

Du er så opptatt av å planlegge framtiden, at du glemmer å leve her og nå. Det er gøy å glede seg til noe som kommer. Men det er ikke nødvendigvis bare produktive og faktiske ting som du forbereder deg til. Det kan også være fullstendig meningsløst. Sånn objektivt sett. 

Jeg personlig elsker å se annonser for hus. Å planlegge hvilket rom ville blitt brukt til hva, hvordan hagen skal gjerdes inn og hvordan hundene våre skal like seg der. Å se for seg hvor vi ville gått på tur i skogen, hvilket landskap ville vi ha utsikt over, hvor kunne partneren min ha verksted, hvordan vil det være med å dyrke frukt eller grønnsaker der - ja, jeg kan i løpet av noen minutter plassere hele livet mitt der. Så lukker jeg annonsen og går til neste. Dette kan jeg bruke en time eller to på, uten å legge merke til hva som foregår rundt meg her og nå. Det blir en slags hyperfokus.  

Og bare så det er sagt, det handler strengt tatt om planleggingen. Ikke å gjøre noe med det. Jeg har aldri satt i gang noe fruktdyrking i hagen vår, selv om vi har plass. Hjernen min jakter hele tiden på noe nytt, noe spennende, noe annerledes. Mens livet mitt er her.  

Har du opplevd noe liknende? Eller rister du på hodet av hvor tåpelig det høres ut? Vel, heldigvis er vi forskjellige. Jeg på min side kan skryte på meg å aldri ha glemt en avtale. I hvertfall ikke en jeg vet om.  

DOPAMILLA: Den klarte du å komme deg fint ut av, ja.  

Og før noen tenker det - dette har NULL med empati å gjøre. Jeg er veldig glad i partneren min. Men hjernen min har dratt på ferie til framtidslandet, og glemte å gi beskjed.  

Det er en slags copingstrategi. En måte å finne kontroll, mening, eller flukt. Selv om det kan være vanskelig å forklare for den som sitter i samme rom. Eller for dere. Og ja – det ble verre med smarttelefonen. Og enda verre med sosiale medier. Jeg har defintivt blitt mer rastløs av det, og det vil jeg også snakke om i en av framtidige episoder. Jeg antar at jeg ikke er alene i dette, eller?  

Tidsblindhet kan være flere ting, ikke bare å gjøre ting som haster og glemme ting som ligger i framtiden. La oss se på noen andre eksempler. Har du noen gang vært så opptatt av noe, noe du måtte utforske, sjekke eller finne ut av at du har glemt å spise?

Tidsblindhet.  

Har du noen gang blitt tatt på senga av at det allerede er leggetid? At hele dagen har gått uten at du har lagt merke til det eller fått gjort det du skulle?

Tidsblindhet.

Har du noen gang jobbet med noe og ikke skjønt hvor lang tid du har brukt? Eller misset fullstendig på hvor lang tid ting vil ta å gjøre ferdig?

Tidsblindhet.

Har du noen ganger tenkt at du har god til å rekke et møte eller en avtale, men likevel kommet for seint? Eller har du vært klar til å forlate huset og gå, men likevel kom av gårde seint?

Tidsblindhet.

Hjernen vår klarer ikke å forholde seg til tid med mindre vi lærer den å gjøre det.  

Så, nå har vi konstatert at dette handler ikke om hvor udugelig du er og at du bør skjerpe deg. Det er hjerne din som er programmert på en annen måte.  

Om du har levd med dette hele livet, og spesielt om det har skapt trøbbel for deg - gjensitting på skolen, latter eller erting, eller liksom morsomme bemerkninger fra kollegaer på jobben, eventuelt kjeft fra sjefen eller trusler om at dette var siste gang, eller så får du får du fader meg finne deg en ny jobb .... ja, rett og slett om du har skammet deg hele livet for å komme for seint, for å glemme, for å ikke få til det “andre” får til uten problemer – da er det som å si til noen som stresser: “Du må bare slutte å stresse.”

Det er ikke bare å slå det av.

Skam er ikke bare en tanke. Den sitter i kroppen. I minnene. I blikkene du har fått.

Om du ikke har hørt episode 2 om RSD, så lytt gjerne på den. Da vil du forstå hvordan det føles så smertefullt med slike tilbakemeldingene.  

Så nei – jeg sier ikke at du må slutte å skamme deg. Jeg sier at du kan begynne å se skammen som et signal. Ikke på at du er feil. Men på at du har prøvd. At du har brydd deg. At du har forsøkt å passe inn i en klokke som ikke er laget for deg. Og kanskje – bare kanskje – er det et signal om at du trenger en verktøykasse. Ikke for å bli perfekt. Men for å få det til å fungere. For deg. 

Ja, men det er lettere sagt enn gjort, er det ikke? Hva skal du gjøre?  

Som jeg fortalte i forrige episode. Jeg deler alt jeg må gjøre før jeg skal dra av gårde i mange små biter - dusje, tørke seg, finne klær, kle på seg, spise og så videre og setter tid på hvor lang tid de enkelte delene tar. Og her mener jeg at man faktisk TAR TIDEN gjerne med en klokke. Det er lett å tro at å dusje tar tre minutter, men klokka viser at du neppe klarer det under ti. Det kan ta ett minutt å kle på seg, men ikke om du først må lete etter rene klær eller favorittgenseren. Så, enten legg fram klærne på forhånd. Still deg spørsmålet allerede dagen før - hva skal jeg ha på meg? Og finn fram klærne.

Jeg skal ikke påstå at det er alltid lett å motivere seg til å være så strukturert, men det funker. Jeg har løpt nok ganger rundt i huset – etter klær, etter briller. Jeg vet nå: vil jeg slippe stresset, må jeg forberede det dagen før. Jeg kan også anbefale å ha en fast plass i huset eller på badet hvor du putter de klærne du har funnet fram, slik at du slipper - som meg - å løpe rundt i huset og lete etter dem som hodeløs høns. Du vet at du fant dem fram i går, men du husker ikke hvor du har lagt dem.

DOPAMILLA: Det har jeg sett, ja. Ikke pent syn, det der.  

Og for all del, ikke glem å legge til tiden for å finne nøklene, finne mobilen, låse huset, gå til bilen eller bussen og så videre. Det er ikke null minutt på timeskjemaet ditt, det kan raskt spise ti minutter og plutselig er du sen selv om du har fulgt alt til punkt å prikke. Du bare glemte å ta med alt.  

Så, om du husker hva jeg sa sist, så tar jeg alle disse små tidbitene og setter dem sammen i et slags puslespill. Eller kanskje mer en slags tegnestripe. Først så skjer det, så skjer det og så videre. Og første luka tar ti minutter, neste tre, neste fem og så videre og så videre.  

Til slutt ender jeg opp med en tidsangivelse for når må jeg starte for å rekke fram. Så legger jeg til ekstra kvarter, for noe alltid skjer. Og - det er jo bedre å være framme for tidlig enn for seint, er det ikke?

DOPAMILLA: Ja, overkompensere, ja.  

Men ja, om du er en flink pike, så kan det også bli overkompensering. Hvis du alltid må være overforberedt, overstrukturert, eller overkontrollert for å unngå å glippe, kan det bli en ny kilde til stress. Du fjerner ikke nødvendigvis problemet, selv om det er en form for mestring – men jeg skal være ærlig – det kan bli slitsomt. Det er ikke alltid lett å vite om jeg har funnet en løsning, eller bare en ny måte å holde hodet over vannet. Eller om jeg drukner meg likevel, bare på en annen måte.  

En coach ville kanskje si: “Du har funnet en strategi – nå skal vi finne balansen. For det handler ikke om å planlegge perfekt. Det handler om å stole på at du kan justere underveis. Og at du ikke trenger å piske deg selv for å få det til. Det må ikke bli et tvangstrøye, det skal være et verktøy.  

Du må gjerne tenke på hvilke verktøy som fungerer for deg. Det kan være musikk eller spesielt lys som hjelper deg å skifte fra en tilstand til en annen. For eksempel en sang som du setter på hver gang du skal stå opp, som er signalet for at nå går du fra "sovefase" til "avgangsfasen". Det kan være hjelpemiddel som lapper eller lister hvor du river av eller stryker over etter en oppgave etter den andre ettersom du gjør dem ferdig. Eller forskjellige fargekoder. Eller til og med lukter.  

Du kan lære å bygge inn små belønninger underveis ved å dele oppgaver i små trinn – og feire hvert trinn. Bruke visuelle hjelpemidler som gir dopamin: fargekoder, sjekklister, eller noe annet som du syns er morsomt. Lag ritualer som gir deg en følelse av “nå skjer det noe” – ikke bare “dette må du gjøre”.  

Jeg syns dette var nok for i dag, var det ikke? Det er ikke sikkert at du forsto alt det med dopamin i hjernen, fordi det er noe jeg fortsatt prøver å begripe, men hovedbudskapet du skal ta med deg videre er følgende:

Om du sliter med å komme for seint til avtaler eller ikke gjøre ting i tide, er det fordi hjernen din saboterer deg. Det er ikke noe å skamme seg over, ikke noe å kjefte på seg for eller tenke at man er umulig Og vit at det finnes metoder du kan bruke for å bli bedre til dette. Kanskje du aldri blir den som blir best, men skitau, hva er poenget med det? Du må ikke glemme å være deg selv heller innimellom. Og for all del - husk å leve i nuet! 

Ok – nok tåkeprat. La oss gjøre det konkret. Her er tre ting du kan teste allerede i morgen:

Tip 1: Bli tiddetektiv. Ta faktisk tiden på alt du gjør i en uke. Dusj? Ti minutter, ikke tre. Finne nøklene? Fem minutter. Skriv det ned. Hjernen din kan ikke føle tid, men den kan lære fakta.

Tip 2: Sett kropp-alarmer. Ikke bare lydalarm på telefonen. Sett på et spesielt lys 30 minutter før du må dra. Spill alltid samme sang når det er 10 minutter igjen. Lær kroppen at 'når denne sangen kommer på, da løper vi.'

Tip 3: Mikro-belønninger MED GRENSER. Del opp kjedelige oppgaver i 5-minutters biter. Etter hver bit - gi deg selv en TIDSBEGRENSET belønning. Sett en timer på 3 minutter for YouTube. Når alarmen går - tilbake til neste 5-minutters bit. Fem jumping jacks fungerer ofte bedre - kroppen får kick, men du kan ikke bli stuck. En kopp kaffe du lager? Perfekt - tar tid, men har naturlig slutt.Og ja - jeg vet at 'bare 3 minutter på YouTube' kan ende med 3 timer om vikingtiden eller hvordan de lager blyanter. Belønningen må være som en espresso - kort, intens, ferdig. Ikke som Netflix - uendelig og oppslukende. Så om du har lett for å falle i kaninhullet, velg noe annet.  

Og husk - du trenger ikke bli perfekt. Du trenger bare finne det som funker for DEG.  

Så, helt til slutt har jeg lyst til å si en ting. Har du noen gang hørt et barn å fortelle en historie? De starter sjelden med A, så går til B, så går til C og så videre. De hopper i historien for å trekke fram det som kanskje er morsomt eller mest spennende. Det er litt slik ADHD hjerne oppfatter tiden. Hoppende glad, ikke lineær. Du kan lære å temme den, men du vil nok aldri prøve å herske den, da vil du ende opp som tidens slave. Finn en balanse som fungerer for deg, uten at du setter deg selv i et nytt tvangstrøye. En rytme som gir frihet, ikke tvang. OK?  

Neste gang skal vi snakke litt mer inngående om symptomer på ADHD. Fordi det er fortsatt vanskelig for mange av oss å forstå hva som gjør at vi er slik vi er - og mange forsetter å straffe seg selv for det. Jeg har tro på at når du forstår hva som ligger bak, så vil du få en helt annen mulighet til å styre livet ditt på en bedre måte. Det er på tide å komme i salen på hesten!

Så, du har bestemt deg for å rake løv i hagen, men på vei så du at bilen måtte vaskes. Så har du vasket en runde med klesvask og nå må du bare finne ut hvorfor har wombatene firkantet bæsj? Da snakkes vi neste gang og jeg lover at du har noe å lytte til mens du adehådder rundt igjen!